Syfilis

Syfilis som kjønnssykdom var ukjent i Europa før oppdagelsen av Amerika i 1492. En spiroket som likner den som forårsaker syfilis, var svært vanlig i Europa i middelalderen. Denne sykdommen kaltes frambøsi og smittet primært gjennom hudkontakt. Hudmanifestasjoner var vanskelig å skille fra lepra og sammen ble disse sykdommene ofte kalt spedalskhet. Syfilis spredte seg raskt som en seksuelt overført sykdom i hele Europa på 1500 og 1600tallet, trolig som en konsekvens av kriger, økende befolkningstetthet, endret seksuell atferd og mer omfattende handelsvirksomhet. De forskjellige stadier av sykdommen ble beskrevet i 1831. Spiroketen ble første gang påvist i 1905, serologisk test (Wassermanns reaksjon) ble tilgjengelig i 1907. Ulike behandlingstilbud har vært benyttet gjennom tidene fra kvikksølvbehandling på 1500tallet, behandling med arsenikkpreparater, feberbehandling ved å smitte pasienten med malaria til mer effektiv behandling med sulfonamider på 1930tallet og penicillin på 1940tallet.

Første tilfelle av seksuelt overført syfilis i Norge ble beskrevet i 1518. Venerisk sykdom og kopper ble den gang kalt pokker. Fra 1710 til 1850 så man i Norge en oppblussing av spiroketinfeksjon, og sykdommen ble da kalt radesyken. Radesyken rammet hovedsakelig den fattige del av befolkningen. Sykdommen ble den gang oppfattet som en seksuelt overførbar sykdom, men også smitte innen familien var vanlig p.g.a. trangboddhet, urenslighet og generelt dårlig hygiene. Radesyken var spesielt utbredt på Sørlandet og Vestlandet, og 15 radehospitaler ble opprettet i større byer. I Norge var det et betydelig oppbluss av syfilis under annen verdenskrig. I 1943 ble det registrert 2773 tilfeller av ervervet syfilis og 79 tilfeller av medfødt syfilis. Siden 1950tallet har insidensen falt gradvis med unntak av et mindre oppbluss på 1970og slutten av 1990tallet blant homofile menn.

Dagens situasjon

Verdens helseorganisasjon har beregnet at ca. 12 millioner mennesker årlig smittes med syfilis, og at sykdommen årlig forårsaker ca. 150000 dødsfall. Syfilis er nå en sjelden sykdom i Norge, men små utbrudd kan forekomme i utsatte grupper. Siden 1999 har det vært økning av tilfeller blant homofile menn i Oslo. Siste tilfelle av medfødt syfilis ble meldt MSIS i 1998.

Ikke-veneriske treponematoser

Bejel (også kalt endemisk syfilis), Yaws og Pintaer treponematoser som forårsakes av spiroketer som er nært beslektet med hverandre og med Treponemaa­ paa­llidum som gir venerisk syfilis. Disse ikke-veneriske treponematosene
smitter ved kontaktsmitte vanligvis gjennom hud, og gir vanligvis hudsår hos barn og unge voksne og er klinisk forskjellig fra syfilis. Serologisk er de derimot ikke mulig å skille fra syfilis, og behandlingen er den samme. Bedre levestandard og egne penicillinkampanjer fra 1950-til 1970-tallet reduserte sterkt prevalensen av endemiske treponematoser i store deler av verden. Bejel er nå endemisk i Midtøsten, Sentral-Afrika og Asia. Yaws er endemisk i store deler av Sentral-Afrika, Sørøst-Asia og Oseania. Pinta er endemisk i tropiske områder i Amerika.

Smittemåte og smitteførende periode

Direkte kontaktsmitte gjennom slimhinner ved seksuell kontakt, inkludert oralsex. Overføring gjennom hudlesjoner
og kyssing er sjeldent. Perinatal smitte fra infisert mor til foster kan forårsake døvhet, øyeforstyrrelser, knokkel-og
leverskade. Inokulasjonssmitte gjennom kontaminerte blodprodukter kan forekomme når donor er i tidlig stadium av sykdommen. Syfilis er seksuelt smitteførende i primær-,
sekundær og tidlig latent stadium og transmisjonsraten er høy (20-30% ved en eksponering). Smitte fra mor til barn kan også forekomme i senere stadier av sykdommen, men avtar vanligvis etter 6-8 år.

Inkubasjonstid

10 dager til 10 uker, vanligvis ca. 3 uker.

Symptomer og forløp

Sykdommen inndeles i tre stadier, men ikke alle smittede gjennomgår disse stadiene:•

Primær syfilis: Asymptomatisk eller velavgrenset, smertefritt sår med opphøyd kant og rød bunn (hard sjanker) på inokulasjonsstedet, f.eks. penis, vulva, anus, fingre eller munn. Regional glandelsvulst etter 1-2 uker. Sjankeren vil normalt tilhele spontant etter 2-6 uker.•

Sekundær syfilis: Ca. 50% av de smittede utvikler sekundærstadium fra ca. to måneder til to år etter smitte. Systemisk spredning av spiroketene kan føre til en rekke symptomer, mest vanlig er tretthet, generell glandelsvulst, generelt makulopapulært eksantem (roseola) og håravfall. Meningitt kan opptre i sekundærfasen. Ca. 30% av pasientene vil helbredes spontant etter å ha gjennomgått sekundærstadiet.

Tertiær syfilis: Ca. 30% av de ubehandlede syfilispasientene utvikler tredje stadium. Etter 10-12 år, evt. lengre tid, kan maligne senmanifestasjoner forekomme med hjerte-og blodkarkomplikasjoner, og manifestasjoner i sentralnervesystemet med utvikling av nevrologiske og psykiatriske symptomer (neurosyfilis, tabes dorsalis). Enkelte smittede utvikler en benign sen syfilis med utvikling av sår (gumma).

Latent syfilis er asymptomatiske perioder før og mellom stadiene hos pasienter med positiv serologi som ikke har fått behandling for syfilis. Latent syfilis deles inn i tidlig latent (innenfor første året etter smitte) og sen latent.

Medfødt syfilis kan føre til fosterdød, og skader i skjelett, blodkar og sentralnervesystemet.