HIV-infeksjon/aids

Virussykdom som globalt smitter seksuelt, ved blodsmitte og fra mor til barn. Sykdommen vil over tid medføre redusert immunforsvar slik at opportunistiske infeksjoner opptrer. HIV-infeksjon kan resultere i HIV-sykdom og AIDS.

AIDS ble første gang beskrevet som en egen sykdom i 1981. HIV ble senere påvist i en blodprøve fra 1959 hos en mann i nåværende Kinshasa. Første AIDS-tilfelle i Norge ble diagnostisert i 1983, men det første kjente HIV-tilfellet i Norge var en sjømann som kan ha blitt smittet i Afrika på 1960-tallet. De første effektive medikamenter mot AIDS kom i bruk i 1987, bedret behandlingsopplegg ble tilgjengelig fra 1996.

Infeksjonen forårsakes av et retrovirus, humant immunsviktvirus (HIV). Det er to hovedtyper av viruset: HIV-1 som ble oppdaget i 1983, og HIV-2 som ble oppdaget i 1986. HIV-antistofftest har vært tilgjengelig i Norge siden våren 1985. Ulike stammer av HIV-1 er identifisert (M, O og N). Genetiske subtyper av gruppe M har betegnelsen A til H. Vanligst forekommende subtype i Europa og Nord-Amerika er subtype B, i Afrika subtype A, C og D, i Thailand subtype E og B og i India subtype C. HIV-2 finnes spesielt i Vest Afrika, Angola og Mosambik og forårsaker, sammenlignet med HIV-1, en langsommere utvikling av immunsviktsykdom. Resistensbestemmelse av HIV har vært tilgjengelig siden 1999.

HIV-infeksjon er påvist i alle land i verden. Verdens helseorganisasjon anslår at ca. 60 millioner mennesker til nå har blitt smittet med viruset, og at det ved utgangen av 2004 er ca. 40 millioner mennesker som lever med HIV-infeksjon. Ca. 5 millioner smittes årlig med HIV hvorav ca. 650000 barn. I 2004 døde ca. 3 millioner av AIDS, hvorav ca. 500 000 barn. 95% av de HIV-smittede lever i lav- og mellominntektsland.

Smittemåte og smitteførende periode

Direkte kontaktsmitte gjennom seksuell kontakt og blodsøl. Inokulasjonssmitte gjennom kontaminerte sprøytespisser ved sprøytedeling og stikkuhell og gjennom kontaminerte blodprodukter. Risiko for perinatal overføring fra smitteførende mor til barn under svangerskap, fødsel og amming. Spytt, tårevæske, avføring og urin kan inneholde virus, men spiller sannsynligvis liten rolle i smitteoverføring. Risikoen for smitteoverføring ved et vaginalt, ubeskyttet samleie er meget lav, trolig så lav som 0,1% eller lavere. Risikoen er noe høyere ved ubeskyttet analt samleie eller dersom en av partnerne har en annen seksuelt overført infeksjon. Transmisjonsraten ved stikkuhell er beregnet til ca. 0,3%, ved fellesbruk av sprøyter ca. 1% og svangerskap, fødsel og amming 30-50% (uten antiretroviral behandling av barnet eller moren).

Allerede 1-2 uker etter nysmitte kan smitten føres videre ved samleie. HIV-smittede må regnes som smitteførende resten av livet, også under behandling. Smittefaren varierer med virusmengden i blodet og regnes generelt som størst de første månedene etter smittetidspunktet og etter utvikling av svekket immunforsvar (ofte med ledsagende, HIV-sykdom og AIDS). Pga lav virusmengde hos pasienter som er på antiretroviral behandling, er disse betydelig mindre smitteførende, men de kan ikke anses som smittefrie.

Inkubasjonstid

Svært varierende. Ca. 50% utvikler primærinfeksjon (akutt HIV-sykdom) 1-3 uker etter smitte. De fleste av de HIV-smittede forblir asymptomatiske flere år etter smittetidspunkt.

Symptomer og forløp

Primærinfeksjon (akutt HIV-infeksjon):Kraftig influensaliknende symptomer med faryngitt, feber, forstørrede lymfekjertler og mer sjeldent utslett. Andre sjeldne symptomer på primærinfeksjon kan være uttalt hodepine, diaré eller sår på genitalia. Varighet 1-2 uker med full restitusjon.

HIV-sykdom: Ved økende immunsvikt sees en rekke symptomer, vanligvis candidainfeksjoner i munn og svelg, Herpes simplex-utbrudd, forstørrete lymfeknuter, vekttap, nattesvette og kroppssmerter.

AIDS:AIDS-sykdom ved symptomer/opportunistiske infeksjoner iflg. internasjonale kriterier fra 1987, revidert i 1993. En rekke indikatorsykdommer inngår i AIDS-definisjonen. De viktigste er pneumocystis-pneumoni, residiverende bakterielle pneumonier, candidaøsofagitt, tuberkulose, infeksjon med atypiske mykobakterier, kronisk herpes simplexvirusinfeksjon, Kaposi sarkom, HIV-encefalopati med demens, HIV-avmagringssyndrom og cytomegalovirusretinitt.

Bruk av medikamentell profylakse de senere år har ført til at flere typer av opportunistiske infeksjoner nå er mindre vanlige. Nye antiretrovirale behandlingsregimer har forbedret prognosen betydelig ved HIV-infeksjon og ført til lengre overlevelse og et relativt normalt liv for den syke.