Ecstasy

Ecstasy kan klassifiseres som både stimulerende og hallusinogent. Rusen kan ligne den som framkalles av amfetamin, men kan også ha likhetstrekk med LSD. Bruken i Norge økte fram til 2000.

Historie

Ecstasy ble første gang laget i 1914 som et appetittdempende legemiddel, men ble aldri brukt som dette. Det ble så forsøkt brukt som behandling i psykiatrien, men ble heller ikke her offisielt godkjent som legemiddel. På 1960- og 70-tallet ble stoffet populært som rusmiddel og fra 1986 det vært klassifisert som narkotikum i Norge.

Utbredelse

Fra midten av 1990-tallet har ecstasy vært populært i forbindelse med ”house parties”, det vil si fester i store lokaler der man danser hele natten. Bruken økte frem mot år 2000, men ser nå ut til å ha stabilisert seg, muligens også være synkende. Det er anslått at om lag tre prosent av norsk ungdom mellom 15 og 20 år har prøvd ecstasy (SIRUS 2003), noe høyere andel i Oslo. Antall beslag har vært synkende fra 2001 og utgjør nå kun 1,7 prosent av alle narkotikabeslag. De få beslagene som gjøres er dog store og til sammen ble det beslaglagt nær 100 000 piller i 2003.

Bruksmåter

Virkestoffet i ecstasy er MDMA (metylen-dioksi-metamfetamin), men betegnelsen brukes også om andre beslektede stoffer som MDA (metylen-dioksi-amfetamin) og MDEA (metylen-dioksi-etylamfetamin). De faller alle innunder betegnelsen ”designer-drugs” og fremstilles illegalt i laboratorier. Prosessen er enkel, men krever kjemisk innsikt. Det ferdige stoffet er et hvitt pulver. Dette selges som tabletter eller kapsler, oftest tilsatt sterke farger og påført karakteristiske symboler eller tekst. Ecstasytabletter inneholder varierende mengder aktivt virkestoff.

Inntak gjennom munnen er den vanligste bruksmåten. En tablett inneholder en vanlig rusdose, det vil si 50-150 mg virkestoff. Stoffene kan også røykes eller injiseres intravenøst, da de er vannløselige.

Virkninger

Ecstasy virker både stimulerende og hallusinogent. Effekten kan ligne amfetamin, men har også likhetstrekk med LSD. Ved inntak av en vanlig brukerdose er den sentralstimulerende virkningen dominerende. Det inntrer en følelse av oppstemthet, økt energi og redusert tidsfølelse. Appetitt og trøtthet reduseres. Sansene skjerpes og alle inntrykk oppleves som positive. Man får ofte et bedret selvbilde. Ekte hallusinasjoner (sansebedrag) oppstår derimot sjelden ved lave doser. Etter inntak gjennom munnen kommer rusvirkningen etter ca. 30 minutter og varer 4-8 timer.

Ved økende doser vil de hallusinogene egenskapene bli mer dominerende og risikoen for forvirringstilstander øker. Brukeren kan få syns- og hørselshallusinasjoner og forfølgelsestanker. En ubehagelig følelse av panikk og angst kan også forekomme. Dette kan resultere i ukontrollerte handlinger, med alvorlige skader og dødsfall til følge.

De fysiske symptomene ved ecstasybruk er raskere puls, høyere blodtrykk og økt kroppstemperatur. Dette kan resultere i alvorlig oppheting, hjerterytmeforstyrrelse, hjerteinfarkt og hjerneblødning. Fysisk aktivitet fører til uttørking, og vil ytterligere øke faren for farlige virkninger. Det har forekommet dødsfall på grunn av heteslag med feber opp i 43 grader Celsius, også etter inntak av vanlige rusdoser. Vann demper uttørkingen og opphetingen. Den store væsketilførselen kan også være farlig, da man ikke alltid kjenner når man har drukket for mye. Det kan derfor bli altfor stor væsketilførsel og dermed for lavt innhold av salter i blodet, noe som kan gi bevisstløshet, kramper og livstruende hjerterytmeforstyrrelser.

Ecstasy kan gi avhengighet. Hos personer som har brukt ecstasy over tid sees problemer i form av nedsatt hukommelse, angst, depresjon, søvn- og spiseforstyrrelser. Dette kan skyldes skade på enkelte nerveceller i hjernen. Disse skadene kan vedvare lenge etter at bruken har stoppet, mekanismene rundt dette er ikke klarlagt. Det kan derimot ikke sies med sikkerhet at symptomene skyldes kun bruken av ecstasy og ikke for eksempel samtidig bruk av andre rusmidler.

Det er en viss grad av toleranseutvikling for rusfølelsen ved ecstasybruk, ved gjentatt bruk må derfor dosen økes for å få samme effekt. Særlig sees denne toleranseutviklingen for de hallusinogene virkningene. Ved inntak av høye doser over flere dager kan man til slutt få en tilstand som er preget av utmattelse og nedslitthet, noe liknende det man ser etter gjentatt amfetaminbruk.