Hepatitt C

Hepatitt C utgjør størstedelen av antall hepatittilfeller i Norge. Hepatitt C-virus (HCV) er et virus i flaviviridae-familien. Sykdommen kan hos 7080% av de smittede få et kronisk forløp der en del utvikler en kronisk aktiv hepatitt med risiko for levercirrhose og senere hepatocellulært karsinom. Man har i dag ingen enkelt test hvilken av de kroniske bærerne som over tid vil utvikle en behandlingstrengende hepatitt.

Viruset ble identifisert i 1988, antistoffpåvisning ble tilgjengelig fra 1989. Enkelte som i dag får påvist HCV ble antagelig smittet gjennom injiserende misbruk på 1970- og 1980-tallet. En del ble også smittet gjennom kontaminerte blodprodukter før effektiv og sikker screening av blodgivere ble etablert i Norge i 1993. 70-80% av injiserende misbrukere i Norge har antistoff mot hepatitt C. Seksuell smitte kan forekomme.

Minst seks ulike genotyper og flere subtyper av viruset er identifisert, og ulike genotyper dominerer i ulike deler av verden. Ca. 60% av tilfellene i Norge er genotype 2 og 3, og ca. 40% er genotype 1, samt enkelte tilfeller av genotype 4, 5 og 6. Genotype har stor betydning for effekt av behandling.

Serologiske undersøkelser har vist høyest hepatitt Cprevalens (5-10%) i SørøstAsia, Nordog Sentral Afrika og Brasil. Høyest prevalens i Europa (12%) er i Italia, Frankrike og ØstEuropa. Prevalensen i den generelle befolkningen i de nordiske land er ca. 0,7%. Verdens helseorganisasjon har estimert at ca. 3% av verdens befolkning er smittet av HCV, og at mer enn 170 millioner kroniske bærere av HCV har økt risiko for å utvikle levercirrhose og leverkreft.

Smittemåte og smitteførende periode

Inokulasjonssmitte gjennom kontaminerte sprøytespisser ved sprøytedeling og stikkuhell og gjennom kontaminerte blodprodukter. Smitteoverføring i misbrukermiljøer via deling av kokekar og filter er mulig. Risiko for perinatal overføring fra smitteførende mor til barn under svangerskap og fødsel.

Direkte kontaktsmitte gjennom seksuell kontakt og blodsøl forekommer, men transmisjonsraten er svært lav. Svært få tilfeller av smitte blant helsepersonell er dokumentert. Iatrogen smitteoverføring av HCV er påvist, bl.a. gjennom kontaminert antiD immunglobulin. I ca. 30% av tilfellene er smittemåten uklar. Tidligere injiserende misbruk kan i slike tilfeller være en aktuell risikofaktor, men smitte ved tatovering eller iatrogen smitte kan ikke utelukkes. Transmisjonsraten ved stikkuhell er lav (ca. 35%), ved perinatal smitte ca. 10%.

Inkubasjonstid

Vanligvis 4 -12 uker.

Symptomer og forløp

Den akutte infeksjonen er vanligvis asymptomatisk; bare 10-20% utvikler ikterus. Ved symptomgivende sykdom milde til kraftige symptomer som influensaliknende plager, slapphet, og mageplager. Kliniske tegn er forstørret lever, forhøyde leverenzymer, avfarget avføring og mørk urin. Infeksjonen kan gi kronisk hepatitt, levercirrhose og leverkreft, men det er usikkert hvor stor andel av pasientene som rammes og etter hvor lang tid. Om lag 20% av pasientene kvitter seg spontant med viruset innen ett år etter smitte. Etter 20 år har færre enn 20% av de smittede utviklet alvorlig leversykdom, og må følges opp og evt. tilbys behandling. Prognosen er verre hos personer med stort alkoholforbruk. Barn og unge kvinner synes å ha en langsommere progresjon. Genotype har ikke betydning for sykdomsforløpet. I Norge foretas årlig 4-5 levertransplantasjoner hvor hepatitt C er den bakenforliggende årsak. De fleste kroniske bærere er asymptomatiske, men enkelte kan ha uspesifikke symptomer som tretthet, anoreksi, kvalme og smerter under høyre costalbue. Ekstrahepatiske manifestasjoner i form av ulike autoimmune sykdommer er beskrevet.