Hepatitt B

Virussykdom forårsaket av hepatitt B-virus (HBV) kan gi akutt hepatitt, men kan også føre til en kronisk infeksjon. En kronisk HBV-infeksjon er definert som tilstedeværelse av HBsAg i mer enn seks måneder.Den kroniske bærertilstanden kan være subklinisk eller kronisk aktiv hepatitt med påfølgende leverskade.

Hepatitt B virus-infeksjoner er bare kjent blant mennesker.

Sykdommen ble beskrevet i 1883 og ble fram til 1953 kalt inokulasjonshepatitt eller serumhepatitt. HBV ble tidligere overført gjennom blodtransfusjoner,
immunglobuliner og forurenset medisinsk utstyr. Andre smittemåter som seksuell smitte og smitte fra mor til barn ble først påvist på begynnelsen av
1970-tallet. Hepatitt B ble anerkjent som en separat sykdom forskjellig fra hepatitt A på 1940-tallet, men
viruset ble først identifisert i 1970. De første tester for påvisning av HBsAg ble utviklet i 1965, siden er det utviklet tester for mange ulike serologiske markører.

Vaksine har vært tilgjengelig siden 1983, kombinert vaksine mot hepatitt A+B ble introdusert i 1999.
På 1950-tallet var det i Sverige og Norge utbrudd av hepatitt B blant orienteringsløpere som sannsynligvis
skyldtes smitte gjennom felles bruk av vaskevann og håndklær.

Hepatitt B er en av verdens store pandemier med ca. 1 million dødsfall per år. Man regner med at ca. 40% av verdens befolkning har vært smittet med HBV.

Hepatitt B er mest utbredt i Sørøst-Asia, Sør-Amerika, Midtøsten, Øst-Europa og tropisk Afrika. Hepatocellulært
karsinom er en av de ti vanligste kreftformene i verden, og man regner med at 80% av disse karsinomene
skyldes HBV. Verdens helseorganisasjon har siden 1991 oppfordret alle medlemsland til å innføre
hepatitt B-vaksinasjon i sine nasjonale vaksinasjonsprogrammer. Per 2002 har over 120 land, deriblant
USA, Canada, Kina og Australia, innført slik vaksinasjon. Norge, de andre nordiske landene, Storbritannia
og Nederland har pga. den vanligvis lave insidensen valgt ikke å innføre allmenn vaksinasjon, men baserer
seg på selektiv vaksinasjon av utsatte grupper.

Hepatitt D virus (HDV) er et inkomplett RNA-virus som først ble påvist i 1977. Det kan bare overføres
sammen med HBV eller smitte personer som allerede er HBsAg-positive. Det er derfor vesentlig bærere av HBV
eller pasienter med kronisk HBV hepatitt, som utvikler deltavirushepatitt.

Hepatitt B-smitte i Norge forekommer spesielt blant injiserende stoffmisbrukere og deres seksualkontakter.
Nosokomial overføring i Norge er svært sjeldent. Bærertilstand med HBV er hyppigst hos
adoptivbarn og innvandrere fra mellom- og høyendemiske områder. Siden 1995 har det vært et landsomfattende
utbrudd blant stoffmisbrukere.

Smittemåte og smitteførende periode

Direkte kontaktsmitte gjennom seksuell kontakt, blodsøl og mellom samme husstandsmedlemmer, spesielt
barn. Inokulasjonssmitte gjennom kontaminerte sprøytespisser ved sprøytedeling og stikkuhell og gjennom
kontaminerte blodprodukter. Transmisjonsraten etter stikkskade med smittet blod regnes til 10-30%. Stor
smitterisiko for perinatal overføring fra smitteførende mor til barn under svangerskap og fødsel. Uten neonatal
profylakse vil 90% av barn født av smittede mødre som er HBeAg positiv bli kroniske bærere i løpet
av første leveår. Spytt kan inneholde virus men spiller antagelig en liten rolle i overføring av virus, bortsett
fra ved bitt der blodig spytt kan overføres. Smitter ikke fekal-oralt eller gjennom næringsmidler.

Smitteførende i inkubasjonstiden.

Kroniske bærere under 3 års alder smitter antagelig lettere andre, noe som antagelig har sammenheng med atferd og kontakt
med kroppsvæsker.

Inkubasjonstid

45 - 180 dager, vanligvis 60 - 90 dager.

Symptomer og forløp

Ca. 30% av voksne som smittes vil få en asymptomatisk infeksjon, ca. 30% vil få symptomer som
influensaliknende plager, exantem, slapphet, leddsmerter og mageplager uten ikterus, og ca. 30% vil få klare hepatittsymptomer med forhøyde leverenzymer,
avfarget avføring, mørk urin og ikterus. Full restitusjon hos voksne i løpet av fire måneder i 90% av tilfellene.
Fulminant leversvikt opptrer i under 1% av tilfellene, ca. 5% vil ha forhøyde leverenzymer over ett år.
3-5% av de voksne som blir smittet blir kroniske bærere av viruset. Pasienter som gjennomgår et akutt sykdomsforløp utvikler sjeldnere bærerskap. Infeksjon
hos barn vil som oftest være asymptomatisk og innebære større risiko for utvikling av bærerskap. Barn som
smittes ved fødselen blir nesten alltid bærere.

Ca. 25% av kroniske hepatitt B-bærere som ble smittet i barndommen og ca. 15% av kroniske bærere
som ble smittet som voksne vil over mange år kunne utvikle leverskader som kan føre til levercirrhose og hepatocellulært karsinom. Andre vil være friske bærere
eller utvikle kronisk persisterende hepatitt eller kronisk aktiv hepatitt.